LM-SA Marin salinitet er en kompleks miljøgradient som beskriver miljøstresseffekten av variasjon i vannets saltholdighet. Variabelen er en nøkkelegenskap for å forstå variasjonen i artssammensetning i marine bunn- og vannmassesystemer.
LM-SA Marin salinitet er et uttrykk for konsentrasjonen av salter som stammer fra havvann i en vannmasse. Det meste av saltet i havvann består av natriumklorid (NaCl), men saltvann inneholder også magnesium, svovel, kalsium og kalium. Høyere salinitet (= saltinnhold, saltholdighet) medfører derfor økt tilførsel av mineralnæring til organismene. Alle arter har et forhold til vann. Fordi både lave og høye saltkonsentrasjoner gir organismene fysiologiske utfordringer med hensyn til vann- og saltbalanse, er saltholdigheten er en av vannegenskapene som har størst betydning for artssammensetningen. Få arter er like godt tilpasset liv i ferskvann og saltvann. Fordi de fleste arter kan fordeles på saltvannstilpassete arter med toleransegrense overfor lavere saltholdighet og ferskvannstilpassete arter med toleransegrense overfor høyere saltholdighet, er det stor variasjon i artssammensetning langs denne gradienten. Saliniteten varierer mellom ulike hav-vannmasser, på romlige skalaer fra lokal til regional og på ulike tidsskalaer. Saltinnholdet i overflatevannet avtar fra Norskehavet via Nordsjøen til Skagerrak (grov regional romlig skala) og fra åpent hav innover i fjordene (mellomgrov til fin regional skala). Fjordvannmassene kan ha stor variasjon på fin tidsskala (sesongvariasjon) fordi saltholdigheten påvirkes av mengden tilført smeltevann, overflateavrenning i perioder med mye nedbør etc. Særlig stor er variasjonen på fin romlig skala og over korte tidsrom ved elveutløp og i forsenkninger (littoralbasseng og saltvannspøler) der saltvann periodevis blir stående og fordampe, for eksempel ved langvarig sommertørke. Salinitetsvariasjonen avtar med økende dyp. I dyphavet (under 2 000 muh.) er salinitetn tilnærmet konstant, 34,91 ‰.I NiN brukes ”normalsaliniteten”, definert som havvannets gjennomsnittlige saltholdighet på et gitt sted, som uttrykk for marin salinitet. I hav- og de fleste fjordvannmasser er normalsaliniteten er sterkt korrelert med maksimums- og minimumssaliniteten. Minimumssaliniteten er utslagsgivende for mange saltvannsarters utbredelse, særlig i fjorder med stor salinitetsvariasjon. Salinitet kan uttrykkes på flere ulike måter (se "utfyllende opplysninger").
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi SA-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Miljøvariabelen LM-SA Marin salinitet er delt inn i 8 basistrinn pluss nulltrinn og overgangstrinn. Variabelen uttrykker vannets gjennomsnittlige saltkonsentrasjon. Nulltrinnet og laveste ordinære basistrinn (LM-SA_a) representerer ferskvann (salinitet < 0,5 ‰), de fire neste trinnene (LM-SA_bcde) omfatter brakkvann (0,5–18 ‰) og trinnene LM-SA_fgh omfatter saltvann (18–35 ‰). Trinnet LM-SA_z er et overgangstrinn til LM-SF Saltanriking av mark i fjærebeltet som uttrykker grader av hypersalinitet.
Variabelen skiller mellom hovedtypegruppene av ferskvannssystemer (NA-L Innsjøbunnsystemer, NA-O Elvebunnsystemer og NA-F Limniske vannmassesystemer) og marine systemer (NA-M Marine bunnsystemer og NA-S Marine vannmassesystemer). Grenseverdien er salinitet = 0,5 ‰. Innenfor marine systemer brukes variabelen til å skille brakkvannssystemer (LM-SA_bcde, 0,5–18 ‰) og saltvannssystemer (LM-SA_fgh; 18–35 ‰). LM-SA Marin salinitet er dLKM i 10, vLKM i 1, bLKM i 12 og oLKM i 5 hovedtyper, de fleste av disse innenfor NA-M Marine bunnsystemer, NA-T Fastmarkssystemer og NA-S Marine vannmassesystemer.
LM-SA Marin salinitet har identisk definisjon variabelen med samme navn i NiN versjon 2.3, men har fått to basisrinn i tillegg i og med at nulltrinnet SA?0 og basistrinnet SA?a i NiN 2.3 er splittet i to trinn hver.
Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning langs gradienten for å finne ut om det er behov for å endre basistrinninndelingen. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan samvariasjon mellom salinitet og andre variabler, som for eksempel temperatur, påvirker artssammensetningen i ulike systemer.
Attrill MJ, Power M og Thomas RM (1999) Modelling estuarine Crustacea population fluctuations in response to physico-chemical trends. Marine Ecology Progress Series 178: 89-99. Attrill MJ og Rundle SD (2002) Ecotone or ecocline: ecological boundaries in estuaries. Estuarine, Coastal and Shelf Science 55: 929-936. Dahl E (1956) Ecological salinity boundaries in poikilohaline waters. Oikos 7: 1-21. Kerrison PD, Stanley MS, Edwards MD, Black KD og Hughes AD (2015) The cultivation of European kelp for bioenergy: site and species selection. Biomass and Bioenergy 80: 229-242.Tedengren M, André C, Johannesson K og Kautsky N (1990). Genotypic and phenotypic differences between Baltic and North Sea populations of Mytilus edulis evaluated through reciprocal transplantations. III. Physiology. Marine Ecology Progress Series 59: 221-227.