LM-SA Marin salinitet er en kompleks miljøgradient som beskriver miljøstresseffekten av variasjon i vannets saltholdighet. Variabelen er en nøkkelegenskap for å forstå variasjonen i artssammensetning i marine bunn- og vannmassesystemer.
LM-SA Marin salinitet er et uttrykk for konsentrasjonen av salter som stammer fra havvann i en vannmasse. Det meste av saltet i havvann består av natriumklorid (NaCl), men saltvann inneholder også magnesium, svovel, kalsium og kalium. Høyere salinitet (= saltinnhold, saltholdighet) medfører derfor økt tilførsel av mineralnæring til organismene. Alle arter har et forhold til vann. Fordi både lave og høye saltkonsentrasjoner gir organismene fysiologiske utfordringer med hensyn til vann- og saltbalanse, er saltholdigheten er en av vannegenskapene som har størst betydning for artssammensetningen. Få arter er like godt tilpasset liv i ferskvann og saltvann. Fordi de fleste arter kan fordeles på saltvannstilpassete arter med toleransegrense overfor lavere saltholdighet og ferskvannstilpassete arter med toleransegrense overfor høyere saltholdighet, er det stor variasjon i artssammensetning langs denne gradienten.
Saliniteten varierer mellom ulike hav-vannmasser, på romlige skalaer fra lokal til regional og på ulike tidsskalaer. Saltinnholdet i overflatevannet avtar fra Norskehavet via Nordsjøen til Skagerrak (grov regional romlig skala) og fra åpent hav innover i fjordene (mellomgrov til fin regional skala). Fjordvannmassene kan ha stor variasjon på fin tidsskala (sesongvariasjon) fordi saltholdigheten påvirkes av mengden tilført smeltevann, overflateavrenning i perioder med mye nedbør etc. Særlig stor er variasjonen på fin romlig skala og over korte tidsrom ved elveutløp og i forsenkninger (littoralbasseng og saltvannspøler) der saltvann periodevis blir stående og fordampe, for eksempel ved langvarig sommertørke. Salinitetsvariasjonen avtar med økende dyp. I dyphavet (under 2 000 muh.) er salinitetn tilnærmet konstant, 34,91 ‰.
I NiN brukes ”normalsaliniteten”, definert som havvannets gjennomsnittlige saltholdighet på et gitt sted, som uttrykk for marin salinitet. I hav- og de fleste fjordvannmasser er normalsaliniteten er sterkt korrelert med maksimums- og minimumssaliniteten. Minimumssaliniteten er utslagsgivende for mange saltvannsarters utbredelse, særlig i fjorder med stor salinitetsvariasjon. Salinitet kan uttrykkes på flere ulike måter (se "utfyllende opplysninger").
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi SA-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Miljøvariabelen LM-SA Marin salinitet er delt inn i 8 basistrinn pluss nulltrinn og overgangstrinn. Variabelen uttrykker vannets gjennomsnittlige saltkonsentrasjon. Nulltrinnet og laveste ordinære basistrinn (LM-SA_a) representerer ferskvann (salinitet < 0,5 ‰), de fire neste trinnene (LM-SA_bcde) omfatter brakkvann (0,5–18 ‰) og trinnene LM-SA_fgh omfatter saltvann (18–35 ‰). Trinnet LM-SA_z er et overgangstrinn til LM-SF Saltanriking av mark i fjærebeltet som uttrykker grader av hypersalinitet.
LM-SA Marin salinitet har identisk definisjon variabelen med samme navn i NiN versjon 2.3, men har fått to basisrinn i tillegg i og med at nulltrinnet SA∙0 og basistrinnet SA∙a i NiN 2.3 er splittet i to trinn hver.
Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning langs gradienten for å finne ut om det er behov for å endre basistrinninndelingen. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan samvariasjon mellom salinitet og andre variabler, som for eksempel temperatur, påvirker artssammensetningen i ulike systemer.
-Måleenheter for salinitet. Begrepene saltholdighet, salinitet og saltinnhold har samme betydning. Også salinitet og halinitet brukes om hverandre for å beskrive vannets saltinnhold, men det er en nyanseforskjell mellom dem: Salinitet viser til den totale saltkonsentrasjonen, mens halinitet viser til konsentrasjonen av kloridioner (Cl–). Nivåer for saltholdigheten kan angis som total saltkonsentrasjon i mg/L, promille (‰), ppt (parts per thousand), eller som psu (practical salinity units). Definisjon av psu-enheten er basert på måling av den elektriske ledningsevnen i en vannprøve, og ikke direkte på konsentrasjonen av spesifikke kjemiske stoffer. Alle disse enhetene uttrykker imidlertid omtrent det samme, og en saltkonsentrasjon på 35 g/L svarer derfor til ca. 35 ‰, 35 ppt og 35 psu-enheter.
'-Variasjon i artsmangfold. Artenes toleranse for ulike salinitetsnivåer varierer mellom organismegruppene. Det generelle mønsteret er at biodiversiteten av både planter og dyr avtar fra ferskvann til brakkvann, og øker igjen fra brakkvann til saltvann. I brakkvannsområder eller områder med stor variasjon i saltinnhold, for eksempel deltaområder, finnes hovedsakelig saltvannstilpassete arter samt noen få ferskvannsarter som lever i yttergrensene av sitt toleranseintervall (Attrill og Rundle 2002).
'-Tilpasninger. Noen arter er bedre til å regulere opptak og utskilling av vann og salter (osmoregulering) fra kroppen enn andre. Krepsdyr (Crustacea) er blant de mest effektive til dette, og et studie har vist at temperatur er viktigere enn salinitet for utbredelsen av strandkrabben Carcinus maenas (Attrill et al. 1999). Bløtdyr (Mollusca) har lav evne til osmoregulering, men stor fysiologisk formbarhet (plastisitet). Det gjør at de likevel kan tilpasse seg liv over et betydelig spenn av saliniteter. Et eksempel på en art med denne evnen er blåskjell Mytilus edulis (Tedengren et al. 1990). Blant alger er havsalat Ulva lactuca et eksempel på en art med meget stor toleranse overfor varierende salinitet, mens sukkertaren Saccharina latissima viser redusert vekst når saliniteten underskrider 21 psu (Kerrison et al. 2015).
SO
Variabelen skiller mellom hovedtypegruppene av ferskvannssystemer (NA-L Innsjøbunnsystemer, NA-O Elvebunnsystemer og NA-F Limniske vannmassesystemer) og marine systemer (NA-M Marine bunnsystemer og NA-S Marine vannmassesystemer). Grenseverdien er salinitet = 0,5 ‰. Innenfor marine systemer brukes variabelen til å skille brakkvannssystemer (LM-SA_bcde, 0,5–18 ‰) og saltvannssystemer (LM-SA_fgh; 18–35 ‰).
LM-SA Marin salinitet er dLKM i 10, vLKM i 1, bLKM i 12 og oLKM i 5 hovedtyper, de fleste av disse innenfor NA-M Marine bunnsystemer, NA-T Fastmarkssystemer og NA-S Marine vannmassesystemer.
Attrill MJ, Power M og Thomas RM (1999) Modelling estuarine Crustacea population fluctuations in response to physico-chemical trends. Marine Ecology Progress Series 178: 89-99.
Attrill MJ og Rundle SD (2002) Ecotone or ecocline: ecological boundaries in estuaries. Estuarine, Coastal and Shelf Science 55: 929-936.
Dahl E (1956) Ecological salinity boundaries in poikilohaline waters. Oikos 7: 1-21.
Kerrison PD, Stanley MS, Edwards MD, Black KD og Hughes AD (2015) The cultivation of European kelp for bioenergy: site and species selection. Biomass and Bioenergy 80: 229-242.
Tedengren M, André C, Johannesson K og Kautsky N (1990). Genotypic and phenotypic differences between Baltic and North Sea populations of Mytilus edulis evaluated through reciprocal transplantations. III. Physiology. Marine Ecology Progress Series 59: 221-227.