LM-RU Rasutsatthet er en kompleks miljøgradient som beskriver den regulerende forstyrrelseseffekten av ras, på fastmark for eksempel snø og is som passerer over marka.
Miljøgradienten uttrykker variasjon i intensiteten av raspåvirkning, slik den kommer til uttrykk i omfanget av forstyrret mark eller bunn (nakne, vegetasjonsfrie flekker og/eller døde planter og andre fastsittende organismer). Med ras menes forstyrrelse av skrånende mark ved at store mengder snø, is eller sørpe passerer over marka. Begrepet "rasutsatthet" inkluderer også effekten av stein og blokker som ruller over marka eller marine eller limniske bunnsystemer, fonnagufs (ekstremvinder forårsaket av store snøras) og snøsig (langsom nedskliing av snø i bratte lier, som forårsaker bøyde trestammer eller, i mer ekstreme tilfeller, mangel på busker og trær). I motsetning til skred [spontan utrasing og nedadrettet transport av stedegne materialmasser (jord-, sand-, silt- eller leirskred) i en skråning, forårsaket av erosjon nedenfra eller fra sidene, eller av prosesser i massene], som forårsaker plutselig og omfattende biomassetap, er rasutsatthet et typisk eksempel på regulerende forstyrrelse [forstyrrelse som ved middels intensitet preger artssammensetningen gjennom relativt hyppige påvirkninger og på en slik måte at hver påvirkning verken forårsaker store endringer i artssammensetningen eller initierer en langvarig suksesjon (med flere års varighet)]. Endepunktet for rasutsatthetsgradienten (LM-RU) utgjøres av steder som på grunn av svært høy rasintensitet består av grovt materiale som f.eks. store steiner eller som tilføres store mengder amorft materiale (for eksempel jordblandete snømasser). Rasutsatthet glir da gradvis over i LM-FU Flomskredutsatthet. På slike steder opprettholdes ikke permanente samfunn av flerårige arter, og raspåvirkningen blir disruptiv (LM-RU_y).
Sannsynligheten for snøras er størst i lange dalsider (for eksempel over talusskråninger, se FL-L08 Talus) og under bratte og/eller høye bergvegger. Hvorvidt høy snørashyppighet resulterer i åpen (ikke tresatt) mark (rasmarkeng) eller skogsmark avhenger av snørasenes energi (snøens masse og hastighet). Hyppige snøras med middels høy energi hindrer eller bremser utviklingen av busk- og tresjikt, åpner markoverflata for nykolonisering, bidrar til et høyere artsmangfold (intermediate disturbance hypothesis; se utfyllende informasjon) og kan resultere i en åpen, engpreget vegetasjon (NA-TD03 Rasmarkeng) som har mange arter felles med NA-TK01 Semi-naturlig eng. Liten og moderat raspåvirkning fører til endringer i artssammensetningen ved at arter som begunstiges av moderat forstyrrelse kommer inn, mens ytterligere økning i raspåvirkning medfører artsuttynning og ender i disrupsjon.
Rasutsatt skogsmark domineres ofte av andre treslag (dunbjørk Betula pubescens, hengebjørk Betula verrucosa, osp Populus tremula, selje Salix caprea, alm Ulmus glabra, hassel Corylus avellana eller gråor Alnus incana) enn ikke-rasutsatt skogsmark. Trehøyden avtar med økende forstyrrelsesintensitet og LM-RU_b omfatter mark som er så rasutsatt at den ikke kan opprettholde en stabil tilstedeværelse av trær.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi RU-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Sterkt rasutsatte områder finnes først og fremst i deler av landet med stort relativt relieff (dype daler med bratte sider) og høy snømengde, det vil si i midtre og indre fjordstrøk og de vestlige delene av fjellkjeden, fra Rogaland til Nord-Troms.
LM-RU Rasutsatthet deles i seks basistrinn hvorav et nulltrinn og et disruptivt endetrinn (LM-RU_y).
LM-RU Rasutsatthet har samme definisjon som i NiN 2.3, men er delt i seks basistrinn etter mønster av forstyrrelsesgradienter det er naturlig å sammenlikne med, f.eks. LM-FU Flomskredutsatthet, LM-OF Oppfrysing og LM-SU Skredutsatthet. Basistrinnene d og e i NiN 2.3 er i NiN 3 samlet i nytt basistrinn LM-RU_d.
Det er behov for mer kunnskap om plantearters toleranse/preferanser for ulike intensiteter av raspåvirket mark og bunn. Muligheten for mer presis definisjon av basistrinnene ved bruk av observerbare egenskaper, som for eksempel rasfrekvens og mengde utrast materiale, bør undersøkes nærmere. Det er også behov for kunnskap om hvordan artssammensetningen i marine rasutsatte systemer endrer seg med økende rasutsatthet.
- Betydning som levested for dyr. Rasutsatt skogsmark er et viktig levested for hvitryggspetten Dendrocopos leucotos, som har sin nordeuropeiske hovedutbredelse på Vestlandet, samt for en rekke gammelskogsarter. Det skyldes at en viktig økosystemeffekt av snørasbetinget forstyrrelse er at tresjiktet periodevis åpnes (skades eller slås ned) og at det tilføres død ved. Sporadiske steinsprang kan lokalt ha samme effekt. En annen art som synes å bli favorisert av snørasbetinget forstyrrelse, er mnemosynesommerfuglen Parnassius mnemosyne (nær truet – NT), som har sitt hovedforekomstområde i Norge i ras- og skredområder på Nordvestlandet.
- Middels intensiv forstyrrelse og artsmangfold. En av de mest omtalte teoriene i økologien, er den såkalte intermediate disturbance hypothesis, det vil si ideen om at middels forstyrrelsesintensitet resulterer i høyere artsmangfold enn både mindre (eller fravær av) forstyrrelse og sterkere forstyrrelse. Denne sammenhengen forklares med at moderat forstyrrelse resulterer i et stort mangfold av levesteder som ligger åpne for kolonisering av frø og andre diasporer, samtidig som forstyrrelsen ikke er så sterk at mange arter forsvinner. Teorien har utviklet seg over tid (Wilkinson 1999). Det finnes mange studier som støtter den, men også studier som ikke støtter den. Teorien er derfor en nyttig generalisering, men ingen lov med absolutt gyldighet. Ideer om at middels intens forstyrrelse fører til økt artsmangfold kan spores tilbake til Watt (1947).
Variabelen er oLKM i de fem normale hovedtypene på fast marin og limnisk bunn og i de fem normale hovedtypene på fastmark, samt i ytterligere fem hovedtyper (blant annet NA-TK01 Semi-naturlig eng). Den er dLKM for to hovedtyper – TD01 Rasmark (med innslagssverdi LM-RU_d sterk raspåvirkning) og TD03 Rasmarkeng (med inngangsverdi LM-RU_b).
Watt AS (1947) Pattern and process in the plant community. Journal of Ecology 35: 1-22.
Wilkinson DM (1999) The disturbing history of intermediate disturbance. Oikos 84: 145-147.