Overrisling

LM-OR Overrisling uttrykker variasjon i substratets fuktighet på steder uten jorddekke, forårsaket av variasjon i varigheten av overflateavrenning. Sammen med LM-UE Uttørkingseksponering er LM-OR nøkkelvariabler for å beskrive vanntilførselen til nakent berg og annen ikke jorddekt fastmark. LM-UE bestemmes først og fremst av varigheten av overflateavrenning etter nedbørepisoder, fra ingen overflateavrenning til steder som overrisles mer eller permanent, for eksempel en bergknaus eller en bergvegg som på oversiden grenser til grunn torvmark.LM-OR er en "søstervariabel" til LM-VM Vannmetning, som uttrykker variasjon i substratfuktighet på jorddekt fastmark. LM-OR og LM-VM er to separate lokale komplekse miljøvariabler fordi den normale ("mediane") fuktigheten på eller i et fast bergsubstrat (LM-OR) og i jord (LM-VM) i stor grad varierer uavhengig av hverandre. Det skyldes at nakent berg og jord har ulik evne til å holde på, og lagre vann, og at de dominerende primærprodusentene på nakent berg og på jorddekt fastmark tilføres vann på ulike måter.Nakent bergsubstrat domineres av moser og lav som tar opp vann og næringsstoffer direkte gjennom overflaten (se utfyllende informasjon). De har begrenset evne til regulere vannutvekslingen med omgivelsene, er fysiologisk aktive i fuktig tilstand og blir inaktive når de tørker ut. Artenes ulike evne til å tolerere langvarige perioder i tørr tilstand gjør at de fordeler seg langs overrislingsgradienten, fra arter som knapt tåler overrisling til arter som ikke tåler langvarig tørr tilstand. LM-OR Overrisling og LM-UE Uttørkingseksponering bidrar på hver sin måte til å avgjøre hvor lang tid de steinboende artene er fuktige og har positiv netto fotosyntese.Med økende overrisling blir artssammensetningen mer homogen, og en større del av artssammensetningen utgjøres av generalister. Langvarig, sterkt overrislete berg glir gradvis over i periodevis tørrlagt bunn i bekker. Typiske arter på langvarig overrislet berg er rødmesigmose Blindia acuta , mattehutremose Marsupella emarginata og stripefoldmose Diplophyllum albicans, blir dominerende. Vann som renner over fast substrat har en forstyrrelseseffekt på artssammensetningen, ved å gjøre etablering vanskeligere og ved å forårsake mekanisk slitasje, blant annet isskuring. Med økende vannførsel overtar forstyrrelseseffekten av rennende vann, som uttrykkes av LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet, for miljøstresseffekten av manglende vanntilførsel (lavt trinn langs OR og UE), som dominerende strukturerende prosess. Overrisling øker mosene og lavene sin produktivitet og store moser og lav favoriseres på bekostning av små. Små arters mulighet til å finne egnete levesteder i sprekker og andre mikrohabitater er derfor liten der overrislingen er sterk og nær konstant. Periodevis overrisling, som ikke er sterkere enn at sprekker og små hulrom ikke overvokses av store moser, er imidlertid forenlig med høy artsrikdom.