Oppfrysing

LM-OF Oppfrysing uttrykker variasjon i intensiteten av frostomrøringsprosesser (kryoturbasjon) på ujevn markoverflate i Arktis, i fjellet og i fjellnære områder. Frost virker på et blandet mineralsubstrat (det vil si som omfatter en blanding av ulike kornstørrelser) gjennom komplekse prosesser som fortsatt ikke er fullstendig forstått. I store trekk skjer følgende: I perioder med temperaturer omkring frysepunktet fordeler frostplanet (grensa mellom frossen og ufrossen mark) seg ulikt i forsenkninger og på forhøyninger i terrenget. Jo grovere og mer steinete jorda er, desto lengre ned i bakken trenger frosten. Spenningsforskjeller som oppstår mellom frossen og ufrossen jord fører til at materialet sorteres. Det groveste materialet skyves unna spenningsfeltet, og det fineste materialet fraktes mot overflata. Dersom frostprosessene er intense nok, blir resultatet en distinkt landform, FL-F04 Strukturmark, som kjennetegnes ved at det groveste materialet (stein eller blokker) danner ringer eller polygoner som er organisert i nett eller striper. Den typiske strukturmarka er ei "polygonmark" som består av et nettverk av mangekantete til sirkulære områder med finjord, inntil 6(–10) m i diameter, som omgis av en 0,5–2 m brei (eller breiere), ofte svakt hevet kant av steiner eller blokker. Etter en tid (noen årtier eller århundrer) med kraftig frostaktivitet kan jorda stabilisere seg. Det finnes altså en gradient fra polygoner med sterk oppfrysingsaktivitet (og ustabil jord) til stabiliserte systemer. I områder med permafrost forsterkes kryoturbasjonsprosessene av at det aktive laget er tynt. En stor del av fastmarksarealet på Svalbard er derfor preget av oppfrysing mens tendenser til oppfrysing forekommer mer sporadisk på fastlandet. Steiner og blokker som utsettes for aktive frostprosesser har liten eller ingen påvekst av skorpelav, mens finmateriale som preges av oppfrysing domineres av opportinistiske, små arter, først ov fremst levermoser. Oppfrysing motvirker den nedadgående vannstrømmen i jorda og gir opphav til et jordsmonn med større mineralnæringsinnhold og høyere pH enn områder med samme substrat på stabil mark. Dahl (1957) karakteriserer derfor kryoturbasjon som en form for dry flushing (jf. wet flushing som benyttes om mark med LM-KI Kildevannspåvirkning). Oppfrysing fremmes av regionale forhold som lav nedbør og lav vintertemperatur og lokale faktorer som flatt terreng med stein- og blokkrik mineraljord, manglende eller tynt isolerende snødekke (frostvirkningen øker mot rabber) og høy grunnvannstand. Hyppigheten av oppfrysingsfenomener øker derfor mot et mer kontinentalt klima og med økende høyde over havet.