LM-MF Myrflatepreg er en kompleks miljøgradient som uttrykker variasjon fra myr med sterkt innslag av arter som også finnes på fastmark til myr med typiske myrarter. Denne variasjonen faller ofte, men ikke alltid, sammen med variasjon i avstand fra fastmark.
LM-MF Myrflatepreg er en oftest lett gjenkjennbar artssammensetningsgradient som fortsatt ikke har en sikker økologisk forklaring. Den omfatter variasjonen fra fastmarksnære områder eller myr med tynnere torv, der myrkantarter dominerer, til myr som ligger langt fra fastmark, oftest med djup torv, der typiske ‘myrflatearter’ forekommer rikelig. Myrflateartene er eksklusive myrplanter og nesten alle arter med tyngdepunkt i mykmatter tilhører denne gruppa. Mange av myrkantartene, for eksempel bærlyng Vaccinium spp., dvergbjørk Betula nana og vier Salix spp., forekommer også på fastmarksskogsmark og i fjellhei. En mulige økologisk forklaring på variasjonen fra myrflate til myrkant er at den skyldes variasjon i torvdybde og at torva nær myrkanten er bedre drenert og bedre gjennomluftet på grunn av større årlige grunnvannsstandsvekslinger og lavere minimumsvannstandsnivå. Andre teorier peker på større næringsomsetning og mineralnæringstilførsel, og større skygge- og strøvirkning fra spredte trær og/eller busker på steder med myrkantpreg, som mulige årsaker.
Det er ikke mulig å karakterisere myrflate og myrkant på annen måte enn ved hjelp av arters forekomst og generaliserte artslister, men de fleste arter som forekommer i myr har preferanser for trinn langs denne gradienten. Typiske myrflatearter er mykmatteartene samt arter som dvergtettegras Pinguicula villosa, brunskjene Schoenus ferrugineus og moseartene navargulmose Pseudocalliergon trifarium, svelttorvmose Sphagnum balticum og lapptorvmose S. subfulvum. Typiske myrkantarter er skogsmarksarter som for eksempel skogstjerne Lysimachia europaea og myrfiol Viola palustris, i tillegg til artene som er nevnt ovenfor.
Gradienten i artssammensetning fra myrkantpreg til myrflatepreg er tydelig innenfor alle vertikale nivåer fra mykmatte til øvre tuenivå. Men fordi den økologiske likheten med fastmark øker fra mykmatte til tuenivå i myr, har tuene gjennomgående sterkere innslag av fastmarksarter enn mykmattene og plassering langs LM-MF Myrflatepreg må derfor vurderes for hvert av de mikrotopografisk nivåene for seg.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi MF-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Hele variasjonsbredden langs LM-MF Myrflatepreg, fra LM-MF_a sterkt myrkantpreg til LM-MF_d sterkt myrflatepreg, finnes på de aller fleste større myrene i lavlandet på Østlandet og i Midt-Norge. Små myrer kan ha myrkantpreg i sin helhet. Mot høyden og mot nord (nordboreal bioklimatisk sone og høyere) avtar torvdybden og større deler av myrarealet har myrkantpreg. Over skoggrensa har så og si all myr myrkantpreg. Med økende oseanitet (langs kysten fra Vestlandet og nordover, og på De britike øyer) viskes variasjonen langs denne gradienten gradvis ut og arter som er typiske myrflatearter på Østlandet, som for eksempel klokkelyng Erica tetralix, rome Narthecium ossifragum, vortetorvmose Sphagnum papillosum og dvergtorvmose Sphagnum tenellum, forekommer til og med på fuktig fastmark. Britiske myrøkologer anerkjenner derfor ikke myrflatepreg som en viktig gradient i myrvegetasjonen (Wheeler & Proctor 2000), mens den i Skandinavisk myrforskning regnes som en av tre hovedgradienter (Økland et al. 2001).
LM-MF Myrflatepreg deles i fire basistrinn.
LM-MF Myrflatepreg erstatter en LKM med samme navn i NiN 2.3. Basistrinninndelingen av gradientn er imidlertid endret. I NiN 2.3 inneholder variabelen sju basistrinn fra MF∙0 via MF∙a til MF∙f der MF∙0 er fastmark og MF∙ab er myrskogsmark. Relasjonen mellom tresetting og forekomst av arter som uttrykker affinitet til fastmark eller "typisk myrflate" er imidlertid ikke entydig og i NiN 3 omfatter derfor LM-MF bare variasjonen innenfor åpen myr. De fire basistrinnene fra MF_a til MF_d svarer til basistrinnene fra MF∙c til MF∙f i NiN 2.3.
Kunnskapen om artenes fordeling langs denne gradienten er god, men vi mangler fortsatt grunnleggende kunnskap om de økologiske årsakene til denne variasjonen.
- Det økologiske grunnlaget for gradienten er grundig drøftet av Økland (1989), som ikke fant grunnlag i litteraturen (eller egne data fra Nordre Kisselbergmosen, Rødenes, Marker, Østfold) for klare torvkjemiske forskjeller mellom det vi oppfatter som myrflate og myrkant. Han foreslo i stedet at bedre gjennomlufting av torva i myrkanten kan være utslagsgivende for karplanter (inkludert trær), mens lys- og strøforhold kan være utslagsgivende for moser og lav. Moen (1990) sine studier på Sølendet (Brekken, Røros, Sør-Trøndelag) gir støtte til denne forklaringen. Han viser at myrkantsamfunn finnes på steder der grunnvannsspeilet synker mer (bedre gjennomlufting av torva) i tørre perioder og vekslingen i grunnvannsnivået gjennom vekstsesongen er større enn i myrflatesamfunnene. Dersom grundige økologiske undersøkelser bekrefter denne hypotesen, kan det være grunn til å betrakte flytematter som et ekstremtrinn langs gradienten. I sin beskrivelse av torvmoseartenes autøkologi, inkluderer Flatberg (2013) flytematter som egen kategori.
'- Finnes myrkant på nedbørsmyr? Ei høgmyr, som er et typisk nedbørsmyrdominert torvmassiv, består av en jordvannsmyrlagg som skiller området med nedbørsmyr fra fastmarka. Fordi nedbørsmyr per definisjon er skilt fra fastmarka, ble i utgangspunktet all nedbørsmyr ansett for å ha myrflatepreg, til og med om den er tresatt (Sjörs 1948). Malmer (1962: 74) påpeker imidlertid at arter som er begrenset til wooded bog areas (tresatt nedbørsmyr) også hovedsakelig er begrenset til jordvannsmyr med myrkantpreg. Malmer påviser også at variasjonen fra åpen til tresatt nedbørsmyr har sterke fellestrekk med variasjonen fra myrflate til myrkant på jordvannsmyr, sjøl om forskjellene i artssammensetning ikke er like sterke. Malmer (1962: 139) konkluderer derfor at det er naturlig å betrakte skogkledd nedbørsmyr som myrkant. Økland (1989, 1990) trakk samme konklusjon i sine undersøkelser på Nordre Kisselbergmosen. I NiN 3 blir, i henhold til prinsippene NiN bygger på, NA-VF01 Nedbørmyrskogsmark skilt ut som egen hovedtype, men det anses likevel å være grunnlag for å skille mellom åpen nedbørsmyr med myrflate- og myrkantpreg..
'- Myrflatepreg – lokal kompleks miljøgradient eller bare artssammensetningsvariasjon? LM-MF Myrflatepreg er kategorisert som LKM i NiN 3 til tross for at de økologiske årsakene til denne variasonen i artssammensetning ikke er klarlagt. Årsaken til det er at det er helt usannsynlig at denne variasjonen ikke skyldes en kompleks samvirkning mellom ulike miljøegenskaper.
Variabelen er bLKM i de to våtmarkshovedtypene NA-VA01 Åpen jordvannsmyr og NA-VC01 Åpen nedbørsmyr.
Flatberg KI (2013) Norges torvmoser. Akademika, Trondheim.
Malmer N (1962) Studies on mire vegetation in the Archaean area of Southwestern Götaland (South Sweden). I. Vegetation and habitat conditions on the Åkhult mire. Opera botanica 7: 1: 1-322.
Moen A (1990) The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: 1-451.
Sjörs H (1948) Myrvegetation i Bergslagen. Acta phytogeographica suecica 21: 1-299.
Wheeler BD og Proctor MCF (2000) Ecological gradients, subdivisions and terminology of north-west European mires. Journal of Ecology 88: 187-203.
Økland RH (1989) A phytoecological study of the mire Northern Kisselbergmosen, SE Norway. I. Introduction, flora, vegetation and ecological conditions. Sommerfeltia 8: 1-172.
Økland RH (1990) A phytoecological study of the mire Northern Kisselbergmosen, SE Norway. II. Identification of gradients by detrended (canonical) correspondence analysis. Nordic Journal of Botany 10: 79-108.
Økland RH, Økland T og Rydgren K (2001) A Scandinavian perspective on ecological gradients in north-west European mires: reply to Wheeler and Proctor. Journal of Ecology 89: 481-486.