LM-KI Kildevannspåvirkning er en kompleks miljøgradient som uttrykker miljøstresseffekter av flere enkeltmiljøgradienter som varierer mellom stagnerende vann og vann fra kilde.
LM-KI Kildevannspåvirkning gir uttrykk for samvariasjonen mellom en rekke ulike egenskaper ved vanntilførselen til mark- og bunnsystemer. Økende kildevannspreg innebærer økt stabilitet i tilførselen av vann, med hensyn til hvor mye vann som tilføres, dette vannets temperatur og konsentrasjonen av ulike kjemiske stoffer inkludert løst oksygen. Økende kildevannspåvirkning innebærer økt "friskhet". En typisk egenskap ved kildevann er at vannet skiftes ut hele tida. I motsatt ende av gradienten finner vi stagnerende, altså helt stillestående vann som ikke skiftes ut regelmessig.
I fastmarkssystemer uttrykker LM-KI Kildevannspåvirkning variasjonen fra systemer uten tilførsel av bevegelig grunnvann til lier med frodig, bregne- og høgstaudedominert vegetasjon (LM-KI_c) som er et klart utrykk for tilførsel av friskt grunnvann med kildevannsegenskaper. I våtmarkssystemer kommer variasjon i ’kildestyrke’ til uttrykk langs en gradient fra myrer med horisontalt (topogent) grunnvannsspeil, via myrer (for eksempel bakkemyrer) som fuktes av vann med hellende grunnvannsspeil (soligent vann), til stabile (eustatiske) kilder som utgjør endepunktet langs gradienten (LM-KI_y). Kildevann er grunnvann som kommer fra hulrom (kanaler, sprekker, reservoarer) dypt inne i fast fjell. Det typiske kildevannet har derfor nesten samme temperatur året rundt, nær årsmiddeltemperaturen på stedet. I lavlandet i Sør-Norge er årsmiddeltemperaturen og kildevannstemperaturen 5–7 °C. I høyfjellet er årsmiddeltemperaturen under 0 °C og kildevannstemperaturen 2–4 °C. Store kilder kan forbli snø- og isfrie gjennom vinteren.
LM-KI Kildevannspåvirkning er også relevant for bunnsystemer i ferskvann og saltvann. I bunnsystemer adresserer variabelen forekomst av distinkte grunnvannsframspring. Hurtigstrømmende elvevann deler noen egenskaper med kildevann, men ikke alle. I motsetning til i stabile kilder, varierer både vannføringen og vanntemperaturen i elver betydelig gjennom året. Elvevann vil likevel aldri være uten et visst kildevannspreg (minst LM-KI_b klart kildevannspåvirket).
LM-KI Kildevannspåvirkning gir seg klare utslag i artssammensetningen, men det er fortsatt ikke klarlagt hvilken eller hvilke økologiske enkeltvariabler som er de viktigste årsakene til variasjon i artssammensetning langs denne gradienten. Det er også mulig at ulike arter eller artsgrupper responderer på ulike enkeltvariabler. Sannsynligvis opplever noen arter den ene enden av gradienten som "stressfull" mens andre arter opplever den andre enden som "stressfull". For eksempel er gjennomluftingsvev i røttene en forutsetning for at planter kan leve i sumpskog med stagnerende vann, mens toleranse overfor kaldt vann er en forutsetning for liv i eustatske kilder. Eksempler på arter som er tilpasset disse gradient-endepunktene, er myrkongle Calla palustris og kjeldemjølke Epilobium alsinifolium.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi KI-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Kildevannsframspring forekommer hyppigst i nedre deler av skråninger i terrenget, f.eks. under vendepunktet i lange dalsider. Kildevannsframspring er særlig hyppig i nordboreal og lavalpin bioklimatisk sone, og i lagdelte (sedimentære) bergarter som er rike på sprekker og svakhetssoner som kan lede vann.
LM-KI Kildevannspåvirkning deles i sju basistrinn hvorav ett nulltrinn og ett endetrinn.
LM-KI Kildevannspåvirkning har samme definisjon og basistrinndeling som variablen med samme kode og navn i NiN versjon 2.3.
De store trekkene i variasjonen i artssammensetning langs denne variabelen er god kjent, både i fastmarks- og i våtmarkssystemer. I vannsystemer er kunnskapen mer mangelfull. Det er behov for undersøkelser av økologiske forhold (og artssammensetning), inkludert kontinuerlig måling av en rekke økologiske faktorer (vanntemperatur, vanntilførsel, oksygeninnhold og andre kjemiske faktorer) over flere år, i noen utvalgte kilder som representerer hovedvariasjonen i kildenatur i Norge. Det er også behov for sammenstilling av informasjon om artenes fordeling langs denne LKM-en.
- Kildevannspåvirkning og vannmetning Fordi kildevannspåvirkning er en egenskap ved vanntilførselen, gir ikke større kildevannspåvirkning enn vanntilførsel mening. I fastmarkssystemer er høyeste mulige basistrinn for vannmetning LM-VM_c. Derfor er også høyeste mulige basistrinn for LM-KI i fastmarkssystemer LM-KI_c, som forutsetter LM-VM_c. På samme vis forutsetter LM-KI_b minst LM-VM_b, men kan også kombineres med LM-VM_c.
- Wet flushing I den engelskspråklige plantesosiologiske og vegetasjonsøkologiske litteraturen er det lang tradisjon for å bruke begrepet wet flushing om kildevannspåvirkning av fastmarkssystemer, som gir opphav til stprbregne- og høgstaudevegetasjon (Samuelsson 1917, Nordhagen 1943, Dahl 1957, Økland og Bendiksen 1985). Dette begrepet beskriver en situasjon med jevn strøm av vann med kildevannsegenskaper under, men nær markoverflata.
Variabelen er dLKM i 6 hovedtyper for kilder, to i marine bunnsystemer, to i elvebunnsystemer og to i våtmarkssystemer. I en av disse hovedtypene, NA-VC04 Våt- og kildesnøleie, er variabelen vLKM. Variabelen er bLKM i 18 og oLKM i fem hovedtyper.
Dahl E (1957) Rondane: mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. Det norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Matematisk-naturvidenskapelig Klasse. Skrifter 1956: 3: 1-374.
Nordhagen R (1943) Sikilsdalen og Norges fjellbeiter. Bergens Museums Skrifter 22: 1-607.
Samuelsson G (1917) Studien über die Vegetation der Hochgebirsgegenden von Dalarne. Nova Acta regiae Societatis scientiarum upsaliensis Serie 4 4: 8: 1-252.
Økland RH og Bendiksen E (1985) The vegetation of the forest-alpine transition in the Grunningsdalen area, Telemark, SE Norway. Sommerfeltia 2: 1-224.