LM-JF Jordflyt uttrykker tendensen til at det øverste jordlaget siger nedover en skråning i perioder der jorda er mettet med vann. Ustabil flytjord favoriserer arter med stor koloniseringsevne, og disfavoriserer vedplanter.
Jordflyt (solifluksjon) forekommer først og fremst i arktiske og alpine områder, og oppstår når fullstendig et vannmettet øvreste jordlag får en viskøs (suppeaktig) konsistens og siger nedover i terrengets helningsretning. Denne tilstanden oppstår gjerne under snøsmeltingen, sjeldnere på grunn av kontinuerlig overrisling med smeltevann fra ovenforliggende snøfonner. Hastigheten på flytjordas bevegelse varierer. I vegetasjonsdekte skråninger er jordbevegelsen langsom. Likevel kan den resultere i landformen FL-F05 Sigejordstunge (flytjordsvalk, solifluksjoslobe – se utfyllende opplysninger for drøfting av begreper). I brattere skråninger med mer sparsomt vegetasjonsdekke kan jordbevegelsen være kortvarigere. Steder med kraftig tendens til jordflyt ogh dannelse av sigejordstunger får avvikende jordprofil, ofte med begravde humuslag. Dette inntreffer fordi det øverste jordsjiktet sklir over sjiktene under. Når flytjorda tørker opp utover sommeren, får den en skorpeliknende overflate. Klimatiske forhold som fremmer flytjord er periodevis høy vannmetning, som er vanligere der nedbøren, og snømengdene i særdeleshet, er høy og temperaturen lav. Kjølig klima medfører mer langvarig snødekke. Lokale forhold som påvirker tendensen til jordflyt er bratt terreng og topografiske forhold som fremmer snøakkumulasjon. Solifluksjonstendensen øker derfor med økende høyde over havet og økende breddegrad, og fra rabbe mot snøleie. I seine snøleier og ekstremsnøleier og i mellomalpin sone er nesten all hellende mark i noen grad utsatt for jordflyt.Vedplanter er følsomme for jordustabilitet fordi de vokser langsomt og har lav toleranse for mekanisk skade. De skyr derfor mark preget av jordflyt. Jordflyt er medvirkende årsak til at vedplanter gradvis blir sjeldnere mot høyden og stort sett mangler fra øvre del av mellomalpin sone. Små, forstyrrelsestoleranse levermoser og noen bladmoser og lav kan dominere på flytjordsmark. Med økende tendens til LM-JF Jordflyt finner det sted en artsuttynning, men forstyrrelseseffekten av jordflyt er ikke sterk nok til å ende i et disruptivt endetrinn.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi JF-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
LM-JF Jordflyt deles i tre basistrinn.
Jordflyt fremmes av snørikt, kjølig klima. Mark preget av jordflyt finnes i hele fjellkjeden og på Svalbard. På fastlandet øker tendensen til jordflyt mot vest og nord og mot høyden.
Variabelen er oLKM for de fire fastmarkshovedtypene NA-TA03 Arktisk alpin hei og leside, NA-TA04 Arktisk-alpin grashei, NA-TC08 Snøleie og NA-TE05 Oppfrysingsmark.
LM-JF Jordflyt er inkludert som egen LKM i NiN versjon 2.3 me samme navn og basistrinndeling.
Det finnes en viss, observasjonsbasert kunnskap om effekten av jordflyt på artssammensetningen (Dahl 1957), og kunnskapen om hva som forårsaker jordflyt er god. Det er likevel behov for mer kunnskap om omfanget av jordflyt, både hvilke hovedtyper som utsettes for jordflyt og enkeltartenes toleranse overfor jordflyt.
Dahl E (1957) Rondane: mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. Skrifter Norske Videnskaps-Akademi Oslo. I. Matematisk-naturvidenskapelig Klasse 1956: 3: 1-374.