LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet adresserer den samlete forstyrrelseseffekten av krefter som virker nedover en skråning, og som gjør at mark eller bunn med ulik helningsgrad får ulik artssammensetning.
Miljøgradienten uttrykker den regulerende forstyrrelseseffekten av variasjon i markas eller bunnens helningsgrad fra flat via skrånende og bratt til loddrett. Med økende helning øker faren for tap av biomasse av fastsittende organismer på nakent berg, på land og i vann. Forstyrrelsesintensiteten øker når helningsvinkelen øker fordi nedadrettete krefters virkning på substratet og organismene som lever der forsterkes når substratoverflata blir brattere, inntil substratet er en loddrett bergvegg. Med økende helning øker faren for vannerosjon, isskuring, snøras og jordskred. Dermed øker også sannsynligheten for at organismene skal løsne, enten fordi substratet gir etter for kreftene eller på grunn av at kreftene gjør at individene løsner. Økt fysisk påvirkning av organismene med økende helningsgrad gjør at organismene har utviklet spesielle tilpasninger til sterkt hellende miljø. Eksempler på en slike tilpasning er horisontalt thallus som er tett tiltrykt eller integrert i substratet, slik som hos mange skorpelav.
Den mest markerte endringen i miljøforhold sett fra organismenes synspunkt, finner sted på overgangen mellom bergknaus og bergvegg. Observasjoner indikerer at den største endringen i artssammensetning på NA-TA01 Nakent berg finner sted omkring 80˚, som svarer til en stigning på ca. 6 vertikalmeter pr. horisontalmeter (når berghyller ikke regnes med). Når helningen passerer 90˚, overtar bortfall av direkte vanntilførsel og etter hvert også redusert lystilgang som begrensende faktorer, og miljøstress overtar for forstyrrelse som styrende økologisk prosess. Langs helningsgradienten avløses derfor LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet av LM-GS Grottebetinget skjerming når helningsvinkelen passerer 90˚.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi HF-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet deles i seks basistrinn, derav ett nulltrinn og ett overgangstrinn til LM-GS Grottebetinget skjerming.
LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet har identisk definisjon som den tilsvarende variabelen i NiN versjon 2.3, men er finere oppdelt. Basistrinn HF∙a i NiN 2.3 er fordelt på tre basistrinn (LM-HF_abc) i NiN 3.
Den allmenne oppfatningen er at helningen har betydning for artssammensetningen på berg, både på land og i havet. Det finnes imidlertid svært få studier som dokumenterer dette. Særlig er det behov for mer systematisk kunnskap om samvariasjonen mellom mose- og lavartssammensetningen på NA-TA01 Nakent berg og helningsgraden.
Variabelen er bLKM og skiller mellom grunntyper for bergknaus (LM-HF_0abcd) og bergvegg (LM-HF_z) i seks hovedtyper, fire marine bunnsystemer (NA-MA01 fast saltvanns-fjærebeltebunn, NA-MA02 Eufotisk fast fjærebeltebunn, NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn og NA-MC02 Eufotisk fast brakkvannsbunn) og to fastmarkssystemer (NA-TA01 Nakent berg og NA-TC01 Strandberg). Den er oLKM i NA-MA03 Afotisk fast saltbunnsbunn. Variabelen er dessuten dLKM og skiller mellom NA-TC06 Fuglefjell-eng i bratt terreng (LM-HF_bc) og NA-TC07 Fugletopp i tilnærmet flatt terreng (LM-HF_0).