LM-DL Dybderelatert lyssvekking er en kompleks miljøgradient som beskriver miljøstresseffekten av absorbsjon av sollyset ved ulike vanndybder, både i ferskvanns- og saltvannssystemer
Lys av ulike bølgelengder svekkes med ulik hastighet på veg mot dypet i vannmassene. Planteartenes innhold av ulike pigmenter og disse pigmentenes evne til å absorbere av lys med ulike bølgelengder er viktige for å bestemme planteartenes dybdefordeling. Vegetasjonens utbredelse mot dypet bestemmes av en kombinasjon av lysforholdene og artenes evne til å tåle det økende vanntrykket. Som mål på graden av lyssvekking brukes ofte siktedypet, som er definert ved det dypet der en hvit skive (Secchi-skive) med diameter 20–25 cm som senkes langsomt ned i vannet ikke lenger er synlig. Vannmassenes innhold av organiske (inkludert planteplankton og dyreplankton) og uorganiske partikler bestemmer hvor langt ned i vannmassene lyset trenger.
Den økologisk viktigste grenselinja langs denne gradienten er kompensasjonsdypet, som markerer hvor planteproduksjonen går fra å være større til å være mindre enn nedbrytingen (respirasjonen). Over kompensasjonsdypet er planteproduksjonen større enn nedbrytningen (respirasjonen), det vil si at fotosyntesen gir overskudd (positiv netto fotosyntese). Da kan fotosyntetiserende planter opprettholde rimelig stabile populasjoner over lang tid.
Fysiologiske forskjeller mellom plantegruppene er med på å bestemme deres dybdegrenser. Hos moser og alger kan hele biomassen drive fotosyntese. Disse gruppene kan derfor klare seg med mindre lys enn karplanter, som også må fordele ressurser til festeorganer, ledningsvev etc. Karplantenes ledningsvev gjør dem også mer følsomme for hydrostatisk trykk enn planter med enklere bygning, som moser og alger, som tar opp næringsstoffer gjennom hele overflata. I marine økosystemer forekommer alger mye dypere enn det karplantene gjør i limniske systemer.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi DL-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Miljøvariabelen LM-DL Dybderelatert lyssvekking er delt inn i fem basistrinn i tillegg til nulltrinn og ekstremtrinn. Trinninndelingen og trinnbetegnelsene er gyldig både for marine systemer og ferskvannssystemer. Trinnene er først og fremst definert på grunnlag av dybdesoneringen i saltvannssystemer, der fotosyntetiserende organismer (alger) forekommer ned til større dyp enn i ferskvann, og soneringen er klarere. Den økologisk viktigste grenselinja langs LM-DL Dybderelatert lyssvekking i vann er kompensasjonsdypet, dvs. skillet mellom LM-DL_e rødalgebeltet(nedre mosebelte og DL_y afotisk belte.
DL Dybderelatert lyssvekking har identisk definisjon, men basistrinndelingen er dels endret, dels navnsatt annerledes enn i NiN versjon 2.3.
I ferskvannsbunnsystemer er det behov for mer kunnskap om gradientlengden, både på fast bunn og på sedimentbunn. Det er dessuten behov for mer kunnskap om hvordan hydrostatisk trykk påvirker artssammensetningen uavhengig av lystilgang.
-Sammenhengen mellom siktedyp og innstråling (lysintensitet) i ferskvannssystemer Det er ingen klar sammenheng mellom siktedyp og lysintensitet. I ferskvannslitteraturen oppgis gjerne at 1–15 % av overflatelyset er igjen ved siktedypet. Dette passer bra med nedre dybdegrense for stivt brasmegras Isoëtes lacustris, som tidligere er funnet å samsvare med et gjennomsnittlig relativt lysnivå på 6–10 % av innkommende PAR (fotosynteseaktiv stråling). I de fleste store, kalk- og næringsfattige innsjøene i Norge et det kortskuddsarten stivt brasmegras som dominerer ved vegetasjonens nedre grense.
'-Grenser mellom LM-DL-basistrinnene i marine systemer Grensa mellom basistrinnene LM-DL_e rødalgebeltet og LM-DL_y afotisk belte, altså kompensasjonsdypet, fastsettes i marine økosystemer på grunnlag av tilstedeværelse av vegetasjon, det vil si forekomst av vegetasjon dominert av alger. I en del tilfeller er dette utfordrende fordi fravær av vegetasjon ikke nødvendigvis betyr fravær av lys – vegetasjon kan også mangle av andre grunner. Det antas, som en generell regel, at kompensasjonsdypet i marine miljøer, og dermed skillet mellom eufotiske og afotiske belter, tilsvarer 1 % av PAR. På fast saltvannbunn, hvor soneringen vanligvis er tydeligst, trekkes grensa for nedre sublittoral/rødalgebeltet (LM-DL_e) der det ikke lenger finnes opprette bladformete rødalger. Kalkrødalger kan dog vokse ved mindre enn 1% av PAR og således forekomme ned i den øvre delen av afotisk belte. Grenser mellom øvrige trinn fastsettes på grunnlag av dominerende arter innenfor de tre artsgruppene grønnalger, brunalger og rødalger. Algesammensetningen kan reflektere de gjennomsnitlige lyssforholdene, men i en del marine områder kan det være utfordrende å avgrense DL-trinnene. Dette gjelder spesielt for overgangen mellom LM-DL_c midtre sublitoralbelte (tareskogsbeltet) og LM-DL_d nedre sublitoralbelte (rødalgebeltet).
SO
Variabelen er vLKM i fire og bLKM i én hovedtype av marine bunnsystemer. Den er dessuten vLKM i NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og bLKM i NA-LA01 Eufotisk fast innsjøbunn.