Dybderelatert lyssvekking

Lys av ulike bølgelengder svekkes med ulik hastighet på veg mot dypet i vannmassene. Planteartenes innhold av ulike pigmenter og disse pigmentenes evne til å absorbere av lys med ulike bølgelengder er viktige for å bestemme planteartenes dybdefordeling. Vegetasjonens utbredelse mot dypet bestemmes av en kombinasjon av lysforholdene og artenes evne til å tåle det økende vanntrykket. Som mål på graden av lyssvekking brukes ofte siktedypet, som er definert ved det dypet der en hvit skive (Secchi-skive) med diameter 20–25 cm som senkes langsomt ned i vannet ikke lenger er synlig. Vannmassenes innhold av organiske (inkludert planteplankton og dyreplankton) og uorganiske partikler bestemmer hvor langt ned i vannmassene lyset trenger.Den økologisk viktigste grenselinja langs denne gradienten er kompensasjonsdypet, som markerer hvor planteproduksjonen går fra å være større til å være mindre enn nedbrytingen (respirasjonen). Over kompensasjonsdypet er planteproduksjonen større enn nedbrytningen (respirasjonen), det vil si at fotosyntesen gir overskudd (positiv netto fotosyntese). Da kan fotosyntetiserende planter opprettholde rimelig stabile populasjoner over lang tid.Fysiologiske forskjeller mellom plantegruppene er med på å bestemme deres dybdegrenser. Hos moser og alger kan hele biomassen drive fotosyntese. Disse gruppene kan derfor klare seg med mindre lys enn karplanter, som også må fordele ressurser til festeorganer, ledningsvev etc. Karplantenes ledningsvev gjør dem også mer følsomme for hydrostatisk trykk enn planter med enklere bygning, som moser og alger, som tar opp næringsstoffer gjennom hele overflata. I marine økosystemer forekommer alger mye dypere enn det karplantene gjør i limniske systemer.