LM-DT Dybderelatert temperatursjiktning er en enkel miljøgradient som kan brukes til å beskrive den dybderelaterte variasjonen i temperatur i ferskvannssystemer.
Temperaturprofilen i en innsjø kan brukes til å vurdere om innsjøen er sjiktet, dvs. påvise termoklinen eller sprangsjiktet. Sprangsjiktet (termoklinen) i en innsjø er det dypet der temperaturendringen per dybdemeter er størst. Vannmassenes sirkulasjonsmønster i innsjøen påvirker produksjonen og de kjemiske forholdene i innsjøen, og dermed også artssammensetningen.
Inndeling
Variabelspesifikk, ordnet faktorverdi DT-SO Variabelspesifikk trinndeling, ordnet faktorvariabel
Miljøvariabelen LM-DT Dybderelatert temperatursjikting omfatter gradvis variasjon som er delt inn i fire basistrinn (inkludert nulltrinn og endetrinn) på grunnlag av plasseringen i forhold til et eventuelt sprangsjikt. Plasseringen langs LM-DT gjenspeiler dermed også sirkulasjonsforholdene i innsjøen. Den økologisk viktigste grenselinja langs LM-DT Dybderelatert temperatursjiktning i vann er sprangsjiktet, som omfatter trinnene LM-DT_1 og LM-DT_2.
LM-DT Dybderelatert temperatursjikting har identisk definisjon og basistrinndeling som variabelen med samme kode og navn i NiN versjon 2.3.
Det er behov for mer kunnskap om betydningen av sprangsjiktet for faunaen generelt og sammensetningen av dyre- og planteplankton spesielt.
-Etablering av et temperatursprangsjikt i innsjøer Vann er tyngst når temperaturen er +3,98 °C. Da er vannets tetthet 1,000 g/cm3. Vann er lettest i frossen form, som is, som har tetthet omkring 0,917 g/cm3. Det gjør at isen flyter og at innsjøer som er dype nok, ikke bunnfryser. Fra ca. +4 °C blir vannet lettere både når temperaturen synker og når den øker. Vannets tetthet avhenger også av temperatur, atmosfærisk trykk og innholdet av salter. Den viktigste energitilførselen til en innsjø er strålingsenergi fra sola. Selve vannet har dårlig evne til å lede varme og det er derfor hovedsakelig strømninger i vannet som står for det meste av varmetransporten. Variasjonen i vannets tetthet gjør at vannmassene blir sjiktet hvis de ikke utsettes for sterke ytre krefter i form av vind eller strømninger. Det varme laget over termoklinen kalles epilimnion og utgjør gradientens nulltrinn (LM-DT_0). Det kaldere laget under termoklinen kalles hypolimnion og utgjør gradientens endetrinn (LM-DT_y). Etableringen av et sprangsjikt innebærer en balansegang mellom, på den ene siden, solinnstråling som varmer opp vannet og, på den andre siden, vind som fører til omrøring av vannmassene og hindrer etablering av et sprangsjikt. Det er derfor kun på seinsommeren at man finner veldefinerte, etablerte sprangsjikt, og da gjerne i innsjøer dypere enn 15 m. Vår og høst fører nedkjøling av overflatevannet og vindeksponering til at vannmassene i innsjøen sirkulerer. Større innsjøer over tregrensa utvikler svært sjelden et tydelig sprangsjikt fordi sommeren er for kort og for kjølig. Vannmassene i islagte sjøer sirkulerer ikke under isen.
SO
Miljøvariabelen brukes til å karakterisere inn limniske vannmasser.