Vannmetning

LM-VM Vannmetning er, sammen med LM-UF Uttørkingsfare, nøkkelvariabler for å beskrive vanntilførsel til jorddekt fastmark. De to miljøgradientene adresserer ulike egenskaper ved fordelingen av markfuktighet gjennom vekstsesongen. Vannmetningen bestemmes først og fremst av hvor ofte vann tilføres, om det tilføres lite eller mye vann, og om det tilførte vannet samles opp eller renner unna. Uttørkingsfaren bestemmes av en kombinasjon av terrengform, eksposisjon og jorddybde på grovere romlig skala. Vannmetningen forteller hvor fuktig marka stort sett er, det vil si medianverdien for markfuktighet mens uttørkingsfaren angir sannsynligheten for at et sted i løpet av noen tiår utsettes for så sterk tørke at mange karplanter visner og dør. LM-VM Vannmetning ender i overgangstrinnet LM-VM_z våt. Grensa mellom trinnene LM-VM_c fuktig og LM-VM_z er den definisjonsmessige grensa mellom NA-T Fastmarkssystemer og NA-V Våtmarkssystemer. Begrepene vannmetning og uttørkingsfare kan gi et feilaktig inntrykk av at dette dreier seg om motsatte endepunkter langs én og samme gradient. Det er imidlertid ikke tilfellet. Alle kombinasjoner av trinn langs de to gradientene forekommer i naturen, til og med den sjeldne kombinasjonen av høy vannmetning og ekstrem uttørkingsfare. En hovedgrunn til at vannmetning og uttørkingsfare varierer nokså uavhengig av hverandre er at de uttrykker variasjon på ulike romlige skalaer. Vannmetningen varierer på finere romlig skala enn uttørkingsfaren. Koller og oppstikkende, konvekse terrengformer med grunn jord har større uttørkingsfare enn lange lisider. Uttørkingsfaren er størst når terrenget vender mot sørvest. Vannmetningen gjenspeiler dermed terrengformvariasjon på finere skala enn uttørkingsfaren. En liten grop på en grunnlendt kolle kan ha høy vannmetning fordi det samler seg vann i gropa etter hvert regnskyll. I lange perioder uten nedbør tørker gropa helt ut, akkurat som den veldrenerte marka ellers på kollen. Arter som lever i fuktmarka i gropa trenger derfor samme toleranse overfor ekstremtørke som artene ellers på kollen.Variasjonen i vannmetning gir seg først og fremst utslag i artssammensetningen i bunnsjiktet. Veldrenert mark mangler torvmoser Sphagnum spp. Økende vannmetning kommer til uttrykk ved at torvmosedekningen øker. Fuktmark, som omfatter basistrinnene LM-VM_b temmelig fuktig og LM-VM_c fuktig, kjennetegnes ved et mer eller mindre sammenhengende torvmosedekke i bunnen. Trinnet LM-VM_c kan ha spredte innslag av arter med klart tyngdepunkt i våtmarkssystemer, som for eksempel skogsnelle Equisetum sylvaticum, trådsiv Juncus filiformis, molte Rubus chamaemorus og myrfiol Viola palustris. De to graminidene smyle Avenella flexuosa, som er en fastmarksart, og Eriophorum vaginatum, som er en våtmarksart, møtes ofte på overgangen mellom fastmark og våtmark. I områder med sterkt oseanisk klima kan myrarter som rome Narthecium ossifragum, tettegras Pinguicula vulgaris og bjønnskjegg Trichophorum cespitosum forekomme spredt på grunnlendt, fuktig fastmark.Økende vannmetning innebærer økende tendens til forsumping, og mange steder har utviklingen av et våtmarkssystem (torvmassiv) startet med forsumpning av fastmark. Torvmosedominert fastmark skiller seg fra våtmark ved at torvmoselaget er tynt og ligger over et podsolprofil, et tynt, lite differensiert jordlag eller rett på nakent berg.LM-VM Vannmetning gir uttrykk for den mediane fuktigheten i jorddekt mark mens LM-OR Overrisling gir uttrykk for markfuktigheten på nakent berg, som er betinget av hyppigheten av tilførsel av vann som renner over berget.