LM-DK Dominerende kornstørrelse er en klassedelt variabel for å beskrive den størrelsen på partiklene i løsmasser og andre sedimenter, på land og i vann.
LM-DK Dominerende kornstørrelse er en miljøfaktor som kan benyttes for å angi medianen i fordelingen av partikkelstørrelser i løsmasser (sedimenter). LM.DK måles som D50, det vil si medianen i fordelingen av kornstørrelse for et tilfeldig utvalg av "korn" eller partikler. Utvalget gjøres slik at sannsynligheten for å velge en partikkel er proporsjonal med arealet av partikkelen, sett ovenfra. Kornstørrelsen til hver enkelt partikkel måles som lengden av den midtre av dens tre akser, lengde, bredde og dybde. Kornstørrelsen i sedimentene varierer fra leir (med dominerende kornstørrelse under 2 ?m) avsatt i en beskyttet vik eller en dyp fjord, til kjempeblokker med diameter på flere meter nederst i ei fjellskredur. Det er naturlig å tenke på dominerende kornstørrelse som et typisk eksempel på gradvis variasjon, altså en gradient. Likevel er variabelen LM-DK Dominerende kornstørrelse implementert i NiN 3 som en kompleks faktorvariabel (klassedelt variabel) og ikke som en kompleks gradient. Grunnen til det er at variabelen benyttes til å beskrive hvordan steder dominert av ulike kornstørrelsesklasser er som levested for organismer, som i sin tur er et resultat av hvordan de ulike sedimentklassene oppfører seg når de utsettes for erosjon fra bølger, strøm, vind og rennende vann. Og substratets eroderbarhet er ikke lineært relatert til kornstørrelsen.Fin sand er den kornstørrelsen som lettest eroderes. Det skyldes at dette er den fineste kornstørrelsesfraksjonen der partiklene ikke holdes sammen av adhesjons- eller kohesjonskrefter (se utfyllende informasjon for forklaring av disse begrepene). I sedimenter med finere dominerende kornstørrelse enn sand øker disse kreftene når kornstørrelsen avtar. Dermed øker også substratets motstand mot å bli erodert. Sedimenter med større partikler enn sand har større erosjonsmotstanden på grunn av at partiklene er tyngre. Sammenhengen mellom dominerende kornstørrelse og substratets motstand mot erosjon er derfor en J-formet kurve, kjent som 'Hjulström-kurven' (Bilde 1) etter den svenske hydrologen Filip Hjulström som publiserte den først (Hjulström 1935). Den lokale kompleks miljøfaktoren LM-DK har en "søstervariabel", den enkle miljøgradienten LM-DW Dominerende kornstørrelse (Wentworths skala), som inneholder 25 trinn fra LM-DK_01 fin leire (1/4 – 1/2 ?m) til LM-DK_25 kjempeblokker (> 4 m): Denne enkle variabelen åpner for detaljert beskrivelse av kornstørrelsesfordelingen i sedimenter.
Inndeling
Variabelspesifikk, ikke-ordnet faktorverdi DK-SI Variabelspesifikk trinndeling, ikke-ordnet faktorvariabel
LM-DK Dominerende kornstørrelse er delt inn i åtte basisklasser pluss en basisklasse (LM-DK_0 jord eller blandet sediment) for substrater der variabelen er mindre relevant.
Variabelen er en nøkkelvariabel i grunntypeinndelingen av alle de fem normale hovedtypene på sedimentbunn i marine og limniske systemer. Der deles den i tre eller fire hovedtypetilpassete klasser. Den benyttes også i grunntypeinndelingen av åtte hovedtyper av løsmassedominerte fastmarkssystemer, for eksempel NA-TC03 Løsmasse-strand, NA-TD01 Rasmark, NA-TE03 Åpen flomfastmark, NA-TF02 Flomskogsmark og NA-TG01 Nakne løsmasser.
I NiN 2.3 inngår variabelen som en miljøgradient med samme navn, trinndelt på grunnlag av Wentworth's skala. Den variablen er videreført i NiN 3 som den enkle miljøgradienten LM-DW Dominerende partikkelstørrelse. I NiN versjon 2.2 og tidligere var tilsvarende variabel del av den mangedimensjonale komplekse miljøvariabelen S3 Sedimentsortering, der den ble betegnet S1 Dominerende kornstørrelsesklasse. S1 var også en kompleks miljøfaktor, men med en annen klasseinndeling i NiN 3.
Dervo BK, Brabrand Å, Erikstad L, Halvorsen R, Mjelde M, Schartau AK & Zinke P (2022) Metodehåndbok. Kartleggingsmetodikk for NiN limnisk med vekt på natursystemet. Norsk Institutt for Naturforskning Temahefte 84: 1-79.Hjulström F (1935) Studies on the morphological activity of rivers as illustrated by the River Fyris. Bulletin of the geological Institution University of Uppsala 25: 221-527.