Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning

Det største sammenhengende området som er dominert av ultramafiske bergarter i Norge (LM-BK_A) utgjøres av størsteparten av øyene Leka (Leka, NT) og Rødøy (Rødøy, No). Hovedtyngden av norske olivinsteinforekomster finnes i Møre og Romsdal og tilgrensende områder, med hundrevis av større og mindre "øyer" innsprengt i gneis. Flyttblokker av ultramafiske bergarter kan finnes langt fra nærmeste kjente forekomst av ultramafisk berg.
De største forekomstene av kis-rikt berg (LM-BK_BC) finnes også i Nordland, der ulike dekkeenheter møtes og kis-rike bergarter kan dekke sammenhengende arealer på flere kilometer. Forekomster av kis-rikt berg er imidlertid oftest små.
Lava (LM-BK_D) finnes på Jan Mayen. Sverrefjellet på Svalbard, som ikke har vært aktiv på over 100 000 år, har fortsatt stedvis bevart sine lavamarksegenskaper (se "Utfyllende opplysninger").

LM-BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning omfatter en nullklasse for normal kjemisk sammensetning og fire basisklasser for ulike kategorier av kjemisk sammensetning som avviker fra denne normalen.

LM-BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning har identisk definisjon og basisklasseinndeling som variabelen med samme navn i NiN versjon 2.3.

Det er behov for mer kunnskap om sammenhenger mellom berggrunnens kjemiske sammensetning og variasjon i artssammensetningen.

- Ultramafiske bergarter på land. Peridotitter er de kvantitativt viktigste ultramafiske bergartene i Norge. Peridotitter er størkningsbergarter med høyt innhold av mineralet olivin (også kalt peridot), et enkeltsilikat med magnesium og/eller jern. Peridotitter med > 90 % innhold av olivin kalles olivinstein (dunitt). Et omdanningsprodukt fra olivinstein er serpentinstein (serpentinitt), som har serpentin, et magnesium-jern-nikkeldominert sjiktsilikat, som hovedkomponent. Fordi omdanningsgraden varierer mye, finnes ofte serpentinitt sammen med peridotitt. Både serpentinitt og peridotitt inngår i LM-BK_A. Olivinstein og serpentinitt har en karakteristisk gulbrun–rødbrun overflatefarge som gjør at nakent ultramafisk berg ofte har en farge som skiller seg ut fra omgivelsene. Forstavelsen "raud-" eller "rød-" inngår ofte i navn på ultramafiske fjellformasjoner, jf. stedsnavnene Rødøy, Raudeberg og Raudbergstulen.
- Ultramafiske bergarter som oppstår ved havbunnsspredning I og omkring NA-MC07 Varm havkilde strømmer en flytende masse som i hovedsak består av peridotitter (bergartsgruppa som inneholder olivinstein) ut av sprekker i havbunnen. Sprekkene er resultat av tektoniske prosesser (kontinentalplatedrift etc.). Dette nye substratet skal også plasseres i LM-BK_A fordi det, i likhet med tilsvarende bergarter på land, er rikt på magnesium og jern. Det har også høyt innhold av H2S-gass. Når varm peridotitt, som består av en blanding av fayalitt (Fe2SiO4) og forsteritt (MgSiO4), kommer i kontakt med vann, reagerer fayalitten med vann og danner magnetitt (Fe3O4) og flytende kvarts (SiO2). Forsteritten reagerer i sin tur med kvartsen og danner serpentin (Mg3Si2O5(OH)4), som er hovedmineralet i den ultramafiske bergarten serpentinitt. Denne prosessen kalles serpentinisering, og er en av de viktigste bergartsdannende prosessene i nåtida. Fra varme havkilder med temperatur på 200–400 ºC strømmer det ut mørke partikler med sulfidholdige mineraler (inkludert metaller) som danner "svarte skorsteiner" (black smokers), en variant av landformen FL-P02 Hydrotermisk skorstein. Fra havkilder med lavere temperatur strømmer det ut lysere partikler som inneholder barium, kalsium og silisium som danner "hvite skorsteiner" (white smokers). Begge disse kategoriene av ny havbunn tilhører klasse LM-BK∙A.
- Lava og vulkanisme i Norge Lavamark (ny mark dannet ved vulkanutbrudd) er inkludert som klassen LM-BK_D. Lava er størknede bergarter som har strømmet ut av en vulkan. Lavaen er mørk og porøs, har varierende kjemisk sammensetning, men er oftest dominert av basalt med store innslag av gulgrønne olivinbergarter. Lavamark inneholder i tillegg til lava også varierende innslag av tefra og slagg. Tefra er vulkansk materiale som er slynget ut av vulkanen og som har størknet, mer eller mindre fullstendig, i lufta. Tefraen kan variere i størrelse fra støvaktig aske til større stein, kalt bomber. Slagg er en mellomting mellom lava og tefra, som oppstår når flytende masse som slynges ut i lufta ikke størkner før den treffer bakken. Pimpstein er ekstra porøs stein som er dannet av svært gassrik vulkansk masse.
Ny lavamark finnes i Norge bare på Jan Mayen. Vulkanen Beerenberg på Jan Mayen, 2277 m høy, er verdens nordligste aktive vulkan. De to siste utbruddene fant sted der i 1970 og 1985. I 1970 ble et 100 km2 stort landareal dekket av aske og 4 km2 nytt land ble dannet. Seinere er de vulkanske massene erodert bort på halvparten av dette nye arealet. 1985-utbruddets omfang, målt i lavamengde, var bare 1 % av 1970-utbruddet. Både de gamle og de helt ferske vulkanske områdene har sitt særpreg, ulik vanlige tundradominerte områder (Gabrielsen et al. 1997, Arnesen et al. 2012).
Det eneste andre området i Norge med natur som (under tvil) kan kalles lavamark, er vulkanen Sverrefjellet ved Bockfjorden på Svalbard. Dette er også en relativt ung vulkan i geologisk tidsperspektiv. Sannsynligvis var en aktiv for mellom 100 000 og 250 000 år siden. Sverrefjellet har en intakt regelmessig kjegleform. Skråningene er dominert av løs og veldrenert porøs tefragrus med store innslag av gulgrønne olivinsteiner, avsatt under tidligere utbrudd. De mest typiske lavafeltene har porøs, størknet lava som ikke er dekket av jord.

Variabelen er oLKM i 12 natursystem-hovedtyper, NA-MA3 Afotisk fast bunn i tillegg til 11 hovedtyper i hovedtyoegruppe NA-T Fastmarkssystemer.