Utløpsbekk/elv fra innsjø

De fleste større innsjøer er resultatet av at et mer eller mindre tett basseng er fylt opp til terskelen, og har en utløpsbekk eller -elv som drenerer vekk overskudd av tilført vann fra nedbørfeltet. I mindre vannforekomster (dammer og pytter, til dels også tjern) mangler utløp, og vannstanden reguleres ved fordampning og/eller at bassengbunnen slipper vann igjennom. Bre- og breelvedimentasjonsbasseng (IB-E) og basseng i torv (IB-L) er typiske eksempler på innsjøbasseng-grupper som ofte mangler utløp. Under spesielle forhold, f.eks. grytehullsjøene på Gardermosletta (Akh: Ullensaker), kan også små sjøer (LM-SM_d liten sjø) mangle synlig utløp. Et eksempel er Nordbytjernet, med et overflateareal på 0,26 km2 (Hongve 1977). Verdens største innsjø uten utløp er Det kaspiske hav, som er et salt innlandshav (salinitet 1,2 %, ca. en tredel av saltinnholdet i havvann) med overflateareal ca. 370 000 km2, 28 muh., på grensa mellom fem land: Aserbajdsjan, Iran, Turkmenistan, Kasakhstan og Russland. Også Dødehavet i Jordandalen, på grensa mellom Vestbredden, Jordan og Israel, er en innsjø som mangler utløp. Med sine 605 km2 er Dødehavet nesten dobbelt så stort som Mjøsa. Det må anses som en innsjø til tross for den ekstremt høye saltholdigheten (ca. 34 %). Dødehavet er jordoverflatas laveste punkt, 490 muh.