For å bli en innsjø, må bassenget ha så tett bunn at vannet som renner inn i bassenget ikke bare forsvinner ned i grunnen og blir del av grunnvannet. Dessuten må bassenget ha en terskel som hindrer vannet i å renne ut. Innsjøbasseng som landform karakteriseres derfor av to ting: kombinasjonen av geomorfologiske prosesser som har gitt opphav til bassenget og terskelen.
Det norske landskapet, både på fastlandet og på Svalbard, er først og fremst formet av isbreer som har gravd i fjell og etterlatt store løsmasseavsetninger. Isbreer spiller en hoved- eller birolle i dannelsen av de fleste innsjøbasseng i Norge.
Begrepet innsjø brukes først og fremst om store vannforekomster, mens tjern, dam og pytt brukes om mindre vannfylte basseng. Alle vannforekomster, uavhengig av størrelse, inngår i typesystemet for innsjøbasseng.
Hierarkiet i Innsjøbasseng
Innsjøbasseng har to nivåer; innsjøbasseng-gruppe og innsjøbasseng-enhet. Både grupper og enheter har navn som ender på -basseng. På samme måte som for alle de andre typesystemene, er gradvise overganger vanlige.
Innsjøbasseng skiller mellom 14 innsjøbasseng-grupper på grunnlag av hvilken geomorfologisk prosess som var viktigst for utformingen av bassenget og for at det ble fylt av vann. Både prosessen som graver ut bassenger samt prosessen som etablerer terskelen som holder vannet tilbake, blir derfor vektlagt.
De 14 innsjøbasseng gruppene kan videre dels inn i 39 innsjøbasseng-enheter som defineres ved å kombinere prosess og morfologi (lengde, dybde, form og plassering i forhold til andre landformer). Enheter som er formet av en kombinasjon av prosesser, plasseres i den gruppa som anses å ha hatt størst betydning for bassengets dybde. Etter det ser vi på innsjøens overflateareal. Ved definisjon av enheter innenfor hver gruppe, tas også den sekundære prosessen i betraktning.
-
Figur - hierarkiet i Innsjøbasseng NiN 3.0
